Hva er KODA?

Oversatt til norsk er det en forkortelse for "hørende barn av døve foreldre" (kids of deaf adults).

Om døve i Norge

Hvordan storsamfunnet ser på døve og tegnspråk er varierende og til dels basert på myter. De fleste døve definerer seg selv som en språklig og kulturell minoritet – så lenge informasjonstilgjengeligheten og kommunikasjon er til stede opplever døve ikke at de er funksjonshemmet. Det finnes også en del stereotypier om døve; de fleste kan snakke og begrepet døvstum forsvant ut av ordboken for mange år siden. Når døve kommuniserer bruker de tegnspråk som er et fullverdig språk på lik linje med norsk. Tegnspråk ble for øvrig i 2009 anerkjent som et fullverdig språk i Norge.

Gjennom denne kommunikasjonsformen har døve like stor mulighet til å ta utdanning, arbeide og delta i storsamfunnet på lik linje med hørende. Når døve foreldre ønsker å kommunisere i talespråklige miljø finnes det flere typer hjelpemidler som for eksempel tegnspråktolk og skriftlig informasjon, samtidig kan det foregå gjennom direkte kontakt mellom døve og hørende så lenge begge parter tilpasser seg kommunikasjonssituasjonen.

Anslaget døve i Norge er vanskelig å si, da ikke alle definerer seg som døve, men normalt er det vanlig å regne at 0,1% av befolkningen i Norge er døve. Majoriteten har en liten grad av hørselsrest, men det er forskjellig i hvilken grad de kan nyttiggjøre seg hørselsresten til sin fordel. Noen kan høre hva som blir sagt i visse omgivelser, f.eks. rolige og mindre støy, men for andre kan lyden som de hører være vanskelig å definere.

I Norge har de fleste døve foreldre fått hørende barn, men hørsel alene er ingen forutsetning for å kunne ta godt vare på sitt barn. Andre faktorer spiller også inn, som omsorg og språklig samhandling i en familie, noe som tilsier at tegnspråk vil være et naturlig og nødvendig valg å bruke med barna.

Små barn som blir eksponert for flere språk, for eksempel norsk og tegnspråk, er en styrke i den språklige og kognitive utvikling. Denne utviklingen gjelder også hørende barn som vokser i et hjem bestående av døve foreldre som bruker tegnspråk. Dette bidrar til at barnet får en simultan, bimodal tospråklig utvikling med tegnspråk og norsk.

Allerede ved 7-8 måneders alder kan barn i tegnspråklige familier lage sine første tegn. På samme måte som hørende foreldre oppfatter sine barns første lyder, vil døve foreldre oppfatte sine barn første tegn. Forskjellen er talespråkinnlæringen; foreldre som er hørende og som har hørende barn stimulerer talespråkinnlæringen ved å tolk og gjenta lyder som barna lager. For eksempel hvis barnet sier «voff, voff», så kan foreldre si «ja, det er en hund». For døve foreldre med døve barn skjer dette i tegnspråklige former ved at døve foreldre gjentar sine barns tegner og gester.

I et hjem med hørende barn med døve foreldre vokser barna opp i et miljø med visuell kommunikasjon, dette innebærer at de er vant til andre kontaktformer enn hørende. På grunn av hørselen bruker mange døve øynene mer; blikkontakt og visuell kommunikasjon hos barn som er vant til det fra de er små vil oftest ta med seg inn i voksenlivet når de snakker med andre. Barn som overser eller ikke oppfatter beskjeder, kan skyldes manglende blikkontakt, da barn er vant til å møte blikket til den som snakker når barnet skal ta imot en beskjed.

Hva slags tilbud har hørende barn av døve foreldre?

Det finnes noen tilbud til både hørende og døve barn med døve foreldre. På Ål folkehøyskole- og kurssenter for døve arrangeres og tilbyr med jevne mellomrom foreldrekurs til de som har behov for opplæring eller trenger oppdatering knyttet til barneoppdragelse, familieliv, pågående debatter og lignende da døve har ikke like lett tilgang til informasjonsutveksling som hørende.

Dette gjør at Ål folkehøyskole og kurssenter for døve fungerer også som en arena hvor døve får en mulighet til å møte andre likesinnede som er i samme situasjon; noe som gjøre at døve foreldre får mulighet til å diskutere ulike temaer relatert til det å ha hørende barn og annet. Fordelen med Ål folkehøyskole- og kurssenter for døve er at barna får et tilbud i barnehagen eller skolehuset ved kurssenteret som følge av miljøet består av tegnspråkbrukere og møter andre likesinnede som også har døve foreldre.  

Ofte stilte spørsmål

Hørende barn av døve foreldre opplever iblant å få nysgjerrige spørsmål om hvordan det er å ha døve foreldre og hvilke utfordringer de møter i hverdagen og på sosiale arenaer.

1. Hvordan er det å ha døve foreldre?

Ansatte hos Foreningen hørende barn av døve foreldre opplever å få dette spørsmålet fra folk som er nysgjerrige, samtidig er det vanskeligst å svare på da erfaring, opplevelser og familiesituasjon er forskjellig fra familie til familie. De fleste hørende barn av døve foreldre opplever det som uproblematisk da barna ikke kjenner til noe annet og er vant til det fra barnsben av. De som stiller det spørsmålet kan riktignok få et inntrykk av at det må være litt vanskelig. Iblant er alle irritert på foreldrene sine av forskjellige grunner, men det handler ikke om at foreldre er døve. Noen vil svare at i familien var døvhet ikke noe problem, men hvis det er noe å sette fingeren på, må det være hvordan storsamfunnet har sett på forholdet mellom døve foreldre og hørende barn. Når døve ikke anerkjennes som en språklig og kulturell minoritet i Norge, men opplever å bli sett ned på, påvirker det også barna som vokser opp som en del av minoriteten.

2. Hvordan lærer hørende barn med døve foreldre å snakke?

Barna lever ikke i en stille verden. I deres hverdag er barna omgitt av forskjellige lyder og snakk overalt hvor de befinner seg. Enten det er snakk om å lytte på radio, se på TV, eller handler på butikken. Ingen familier lever fullstendig isolert. Faktisk er det slik at hvis disse barna vokser opp i et flerfoldig språkmiljø, altså at barna blir eksponert for tegnspråk og av den grunn utvikler en god begrepsforståelse, er det nok at barna får 5-10 timer med talespråklig stimulering per uke. I dag starter de fleste barn i barnehage fra de er 1 år gamle, hvilket betyr at det å snakke for et bar med døve foreldre, oppleves ikke som noe problem.

3. Mange døve har hørende barn. Hvorfor har så få døve selv døve barn?

Årsaken til at det er så få døve som selv får døve barn er på grunn av arv; bare 5-10% av døve foreldre får barn som også er døve, fordi arvelighet er en sjelden årsak til døvhet.

4. Hvorfor er ikke tegnspråk internasjonalt? Det hadde vært så praktisk.

Tegnspråk er en flernasjonal språk på samme måte som norsk, fransk, vietnamesisk og andre språk, det eksisterer ikke en felles internasjonal tegnspråk. Språk moderniseres og utvikles ved at mennesker møtes og har behov for å kommunisere med andre om sin verden og sin kultur. Ens kultur, tradisjoner og livserfaringer setter sitt preg på det enkelte språk. Noe som forklarer noe av årsakene til at språk er forskjellige fra land til land. Ideen om et felles språk som alle kan og benytte det til å kommunisere sammen på er fin. Samtidig er det blitt prøvd å utvikle et internasjonalt språk, har det oppstått lokale varianter av språket. En hovedårsak til det er på grunn av ens kultur og tradisjoner. Et eksempel er at i Norge finnes det noe som heter Vinmonopol. I Frankrike derimot finnes det ingen Vinmonopol, noe som gjør at franskmenn har ikke behov for et ord for det. Mens nordmenn i Norge trenger både et ord og tegn for Vinmonopolet. Hvilket medfører at tegnspråk i forskjellige land påvirkes også av majoritetsspråkene i de respektive land, noe som gjør at det nærmest er umulig at det er et tegnspråk for hele verden.

5. Skader det språkutviklingen at barna bruker tegnspråk hjemme?

Svaret er nei. Forskning har vist at barn som lærer flere språk får større utbytte av det på sikt.  Som språk er tegnspråk og talespråk likeverdige, selv om de har forskjellig modalitet. Hvilket innebærer at tegnspråk er visuelt-gestuelt, mens talespråk er auditivt og vokalt språk. Barn som er hørende og som lærer begge språk tjener på det. Det er ikke til hindring for talespråkutviklingen. Babyer kan lage tegn på et tidlig stadium, noe som vil gi tidlig kommunikasjon og som igjen kan gi dem et forsprang når det gjelder den talespråklige utviklingen. I USA er “babytegn” utbredt. Hørende mennesker som ikke har noe forhold til tegnspråk, lærer babyene sine tegn, slik at fra 7-8 måneders alder kan de produsere tegnene for ferdig, spise, tørst, sove. Noe som gir babyene mulighet til å kommunisere fra tidlig alder. Dette fenomenet er i ferd med å bli mer populært i Norge.

6. Er det mulig å diskutere alle slags tema på tegnspråk?

I Norge er tegnspråk et fullverdig språk på linje med norsk; med andre ord er det fullt mulig.

7. Hørende barn med døve foreldre; har de rett til å få morsmålsopplæring i tegnspråk?

I utgangspunktet har ikke hørende barn med døve foreldre noen lovfestet rett, men enkelte skoler forsøker å legge til rette slik at barn av KODA kan få tegnspråkundervisning.

8. Er døve i stand til å kjøre bil, og hvis i tilfelle ja, hvordan hører døve utrykningskjøretøy?

Døve kan kjøre bil, ja, hvis de har bilsertifikat. Utrykningskjøretøy har blinkende lys, som tegnet indikerer, og de fleste døve er flinkere til å benytte blikket og følger godt med i bilens speil, på den måten vil døve legge merke hvis det kommer blinkende lys og kjøre til siden. Døve er flinke på å lese trafikkbildet og legger raskt merke til hvis andre kjøretøy flytter på seg og selv flytte seg i takt med andre bilister. Mange hørende spiller ofte høy musikk i bilen, noe som medfører at de ikke alltid er så flinke til å bruke speil, da kan utrykningskjøretøyet være like bak før hørende oppdager det.

9. Har døve alltid behov for tolk når de møter hørende?

I en kommunikasjonssituasjon er det alltid to eller flere parter til stede. I utgangspunktet har den døve rett på tolk, men begge parter kan ha behov for tolk for å unngå misforståelser. For eksempel hvis en døv og en hørende person møtes og den hørende har ikke forkunnskaper om tegnspråk, er det likevel fullt mulig for dem å kommunisere sammen. Men iblant kan det være lurt at det er en tolk til stede. For eksempel i barnehage og skole, hvis et viktig tema skal diskuteres, eller ved et større møte er det lurt å bestille tolk. I det fleste tilfeller er det gjerne barnehage og skole som har ansvaret for å bestille tolk. Ved hjelp av tolk, er det lettere å unngå kommunikasjonssvikt og misforståelser. Det gjelder begge, både den som er døv og den som er hørende, noe som bidrar til at begge kan føle seg tryggere i situasjonen med en tolk tilstede.

10. Mange døve har en døv partner, hvorfor er det slik?

Det er sammensatt, i de fleste tilfeller møter døve ofte sine partnere i et fellesskapsmiljø hvor de deler interesser og kultur. På grunn av sitt hørselstap har døve også felles erfaringer og felles språk, de kan lettere forstå hverandre. Et godt utgangspunkt for et forhold. Til tross for det finnes det mange døve som har hørende partner, noe som også fungerer fint.

11. Enkelte døve har en litt «rar» stemme og merkelig uttale. Hva er grunnen?

Å lære å snakke et språk er en kompleks og avansert oppgave for alle barn. For døve barn er det ekstra utfordrende fordi barnet kan ikke så lett høre og kontrollere stemmen sin. Til tross for det er det mange døve som har jobbet hardt for å lære seg å snakke og klarer det veldig bra. Hvordan hørende oppfatter døves stemmer er forskjellig. Hørende som ikke kjenner døve fra før av, kan stusse litt, mens de som er barn av døve foreldre samt andre som kjenner døve, er vant til disse «rare» stemmene og synes ikke at stemmene er noe annerledes. Hvis hørende barn med døve foreldre oppdager at andre reagerer på foreldrenes stemme, kan det oppfattes og oppleves sårende. Hørende barn kan av den grunn synes det er flaut når foreldrene bruker stemmen i det offentlige rom. Ikke på grunn av at barna selv synes mors eller fars stemme er rar, men som følge av andres reaksjoner.

12. Noen døve snakker mer forståelig enn andre døve. Hvorfor?

Som andre mennesker, er døve veldig forskjellige. Å utvikle talespråk er en individuell prosess og det er flere faktorer som påvirker den prosessen hos hver enkelt. Hvis man for eksempel ikke er født døv, er det avgjørende hvor mye personen har hørt før vedkommende ble døv og hvor lenge man har kunnet høre. Hvor stor hørselsrest og hvordan vedkommende utnytter sin hørselsrest er også av betydning. Antallet med taletrening og hvilken form for taletrening vedkommende har fått gjennom oppveksten er andre faktorer. Det er mange faktorer som påvirker hver enkelt. Det er viktig å understreke er at selv om en persons stemme eller uttale er litt rar, så betyr ikke det at vedkommende er dum. Med andre ord; ikke bedøm mennesker med utgangspunkt i deres egen stemmen!

13. Norsk skriftspråk er basert på tale. Påvirker det hvordan døve lærer å lese og skrive norsk?

Skriftspråk basert på lyd. Når det man hører og skriver er samme språk, så vil hørende gjennom å snakke og lytte til språket øve seg på å skrive. Døve bruker tegnspråk, som har en annen grammatikk enn norsk. Dermed får de ikke like enkelt tilgang til de språket de skal skrive. Så det å lære seg å skrive kan være en utfordring. Men døve er selvsagt forskjellige og for noen er det å lære å lese og skrive ikke noe problem, mens andre synes det er vanskelig. Dette avhenger av mange forhold, for eksempel kvaliteten på opplæringen, interessen for å lese og skrive, graden av hørselsrest og om man klarer å utnytte den i forhold til skriving. Også andre faktorer som har med språkferdigheter å gjøre – så det er mange forhold som påvirker.

14. Kombinerer ikke døve tegn og tale i stedet for tegnspråk? Hvorfor ikke? Formålet er jo å kunne praktisere norsk samtidig.

“Tegn og tale” er en kommunikasjonsmetode og ikke et eget språk. For å oppnå effektiv kommunikasjon er et naturlig språk å foretrekke, enten tegnspråk eller norsk. Grammatikken mellom disse to språkene er ulike og det er vanskelig å kombinere dem på en god nok måte. Det kan bli uklart og være vanskelig å oppfatte, nesten som to halve språk. Hvis begge samtalepartnerne kan norsk og tegnspråk, så kan det fungere bedre. Et eksempel er “julekalenderengelsken”, hvor norsk og engelsk ble kombinert. Hvis man kan begge språkene godt er det en morsom måte å leke med språk med, men det spørs om det er like greit å bruke den typen språk i hverdagen.

15. Hvordan legger døve foreldre merke til at deres hørende barn slåss og krangler?

Døve foreldre oppdager det nok stort sett gjennom syn og små vibrasjoner, men kanskje ikke alltid. Det avhenger på hvor høyt barna skriker og hvor mye de dunker i gulv og vegger. Men døve foreldre har ofte “øyne i nakken”.

Selvfølgelig, men som andre foreldre er døve like forskjellige. Mange foreldre synes for eksempel at matematikk er en utfordring og iblant vanskelig å hjelpe til med leksene. For døve foreldre kan det være en utfordring å “høre” barna i leseleksen. En løsning kan være at foreldre i samarbeid med skolen eller spørre andre hørende i nettverket sitt om hjelp.

17. Kan døve foreldre lese eventyr for barna på sengen, som mange barn er glad i å høre på før de skal legge seg?

Helt klart – og døve foreldre kan velge hvilket språk de vil gjøre det på, enten på talespråk eller på tegnspråk. De fleste døve foreldre velger nok å fortelle eventyr til sine barn på tegnspråk, både fordi det er et visuelt språk som gjør innholdet i eventyret mer spennende å følge med på og fordi det gir barna en ny fortellerinnlevelse. Historiefortelling er en del av barnas språkutvikling. Barn som har døve foreldre, kan både se og høre eventyrfortellinger, noe som styrker deres språkutvikling generelt og begge språkene – norsk og tegnspråk.

18. Når barna er syke, hvordan kan døve foreldre kontakte lege?

Døve foreldre kan ringe via en formidlingstjeneste (149) som formidler samtaler fra teksttelefon til vanlig telefon og omvendt. Andre måter er billedtelefon og ringe via tolketjenesten. Noen legekontor tillater henvendelser via e-post og SMS.

19. Hvis babyen skriker om natten, hvordan legger døve foreldre merke til det?

Døve foreldre kan velge mellom utallige tekniske hjelpemidler som kan varsle om lyder i omgivelsene, som for eksempel noe som ligner på en såkalt “baby sitter”. Systemet fungerer slik at når barnet gråter er det en mottaker som fanger opp lyden og som sender signalet videre til en vibrerende klokke eller en mottaker de har rundt halsen eller under puten. "Baby sitter" varsler også dørklokke, telefon som ringer eller hvis brannalarmen går.