Og det blir så mange misforståelser at du nesten kvier deg for å ta kontakt, selv om vedkommende altså bruker høreapparat, og det ellers er ganske stille i rommet?
Kjenner du noen som faller ut av samtalen med den minste bakgrunnsstøy, for ikke å snakke om i sosiale lag, kaffepauser... - selv om vedkommende har et godt høreapparat ? Og du vet du gjør alt det andre riktig: du snakker rolig, har øyekontakt osv, men det hjelper likevel ikke ?
Eller er det kanskje du selv som kjenner at du ikke greier å henge med, selv om du har et godt høreapparat - og konsentrerer deg som bare det?
Opplever du ganske ofte at andre liksom bare mumler og skjorrer, slik at det er helt umulig å skjønne noen verdens ting? Opplever du litt for ofte at du havner på sidelinja ? Enda du innerst inne vet så vel at «i denne saken vet jeg da minst like mye som de andre!»
Har du merket at du mange ganger ikke har særlig glede av teleslynga, den er for svak, eller lyden blir for utydelig ?
Hvis du kjenner deg eller noen andre igjen i noe av dette, da kan det hende at du eller de deler erfaringer med personer som kaller seg «døvblitte / sterkt tunghørtblitte». Det gjelder også om du er blant de som ikke kan bruke høreapparat, om du ellers kjenner deg igjen.
«DØVBLITT» betyr å «HA BLITT DØV». Men «døv» er ikke noe entydig begrep!
I dagligtalen tenker vi vanligvis på «døv» som enten
- en person som bruker døves tegnspråk og hører hjemme i døveforeninga
(«kulturelt døve», «barndomsdøve»)
eller
- «helt døv», altså det å ikke kunne høre en lyd.
Datra mi, snart 13 år, benytter en gang i blant ordet i en tredje betydning, når hun sier: «Mamma, er du DØV eller???». Da mener hun at jeg er døv inni meg, og det er visst mye verre enn å være døv i ørene!
I fagmiljøene kan «døv» ha andre betydninger:
- «medisinsk sett døv», «døv ifølge audiogrammet». Da har man en
hørselsnedsettelse i taleområdet på gjennomsnittlig minst 80 dB.
- «sosialt døv», dvs. man kan fungere bra (=som tunghørt) i noen
sammenhenger, men faller utenfor i andre, f.eks. i selskap /sosiale lag. Da er
det for mange av oss ikke mangelen på lyd som er problemet, men tvert om:
Det er for mye lyd! «Døvheten» består, ifølge fagfolkene, i at vi ikke greier å
følge med i samtalen, vi greier ikke å skille lydene.
Så kan man av og til snakke om at noen er
- «telefondøve». Det vil si at de ikke kan høre i telefon.
Det er altså bare i dagligtalen «døv» betyr «å ikke høre en lyd». Egentlig er det svært få som er helt døve på begge ører. Selv i Døveforeninga her jeg bor, bruker de fleste høreapparat! Fordi de hører litt.
I mange sammenhenger oppfatter vi at problemet nesten er det motsatte, vi får inn for mye lyd, det er bare støy, eller lyden er utydelig eller litt for svak.... Nei, det er så visst ikke dette vi forbinder med å være «blitt døv»....
«Døvblitt» er ikke noe man nødvendigvis føler seg som....
Det er viktig å vite at «døvblitt» er et konstruert begrep. Det brukes av fagfolk og i interesseorganisasjonene om personer som har mistet all eller nesten all hørsel etter at talespråket er innlært.
I noen sammenhenger skiller man mellom «døvblitte» (med hørselstap på over 80dB) og «sterkt tunghørtblitte» (med hørselstap mellom 60dB og 80dB). Mange vil si at skillet mellom «døvblitt» og «sterkt tunghørtblitt» er at sistnevnte fortsatt kan bruke telefon ( og det skillet går ikke ved likt dB-tap for alle!)
Men de to gruppene har likevel så mange felles erfaringer og interesser at vi i praksis ofte slår gruppene sammen og kaller alle «døvblitte». Vi trenger et kort begrep ? kanskje er dette det beste man har funnet til nå. I mange sammenhenger er ordet så innarbeidet at man ikke lenger tenker over at det kan virke fremmedgjørende for flertallet av de man ønsker å nå!
Hvem er «døvblitt»?
Det handler om personer som kan ha mistet hørselen plutselig eller gradvis, som ungdom, voksen eller på sine eldre dager. Årsaker kan være f.eks. sykdom, ulykker, arv, medisinering, alder. Noen har vært lettere tunghørt som barn, men fått et økende, stort hørselstap med årene.
Det er også en del som har vokst opp som sterkt tunghørte, som finner ut at de har felles interesser med «døvblitte». Mange har tinnitus og andre tilleggsplager.
Døvblitt er ingen diagnose!
Det er ikke slik at fastlegen eller audiopedagogen på høresentralen kaller deg inn til en samtale og forklarer deg at «dessverre, du er blitt døvblitt, og da vil vi....».
Døvblitt betyr ikke automatisk adgang til et nytt fellesskap.
Det er ikke slik at når man ikke lenger har nytte av teleslynga i Hørselshemmedes Landsforbund (HLF), så går man bare over til en av Norges Døveforbunds døveforeninger. Nei, der er fellesskapet basert på tegnspråket, og det skjønner man lite av?
Tenk over uttrykket «høre til».
Da vi hadde hørsel, hørte vi også til ? i ulike sammenhenger. Når hørselen svikter, kan mange av oss oppleve at vi litt for ofte faller utenfor. Hørselen var en viktig og naturlig forutsetning for vår kommunikasjon og tilhørighet. Hvordan i all verden skal vi greie å kommunisere med andre som heller ikke hører? Og enda verre: lage et fellesskap?
«Døvblitt» er ikke noe et audiogram eller en definisjon kan fortelle deg at du er.
Kanskje kan man si at «døvblitt» er man først når man begynner tenke på kommunikasjon på en annen måte enn den gamle kjente. Ved å prøve alternative løsninger, og åpne seg for nye erfaringer og muligheter. Hørselen er (har vært) en så grunnleggende del i vårt liv, at prosessen med omstilling må få ta tid, kanskje resten av livet. Men det kan i en del situasjoner lønne seg å skifte ståsted, tenke seg hvordan man kunne løse problemet om man var helt døv, dvs. uten hørsel.
Selv opplevde jeg meg som «døvblitt» først etter å ha blitt kjent med andre i samme situasjon, og etter at jeg fikk en positiv opplevelse av denne kontakten. Det har tatt tid!
