100 år med opplæring av døve og hørselshemmede

Artikkel  i Døves Tidsskrift nr 8-2016. Døves Tidsskrift er et medlemsblad for medlemmer av Norges Døveforbund, bladet utkommer åtte ganger i året med aktuelle saker, både lokalt og nasjonalt, samt internasjonalt. Ønsker du å motta Døves Tidsskrift? Du kan melde deg inn som medlem her.

100 år med opplæring av døve og hørselshemmede

27. oktober jubilerte Vetland skole i Oslo. I 100 år har de undervist døve og hørselshemmede i ulike skolebygninger.

Av Camilla Høiberg

Historikk

Rektor Marit H. Dalbye til venstre
sammen med inspektør Anne Ma Holten.
Foto: Terje Karlsen.

I 1915 ble det opprettet en klasse for tunghørte på Vaterland skole. Året etter ble elevene flyttet til Ila skole fordi den skolen hadde større og ledige lokaler. Lærer Jacobine Rye fikk ansvar for undervisningen og elevene skulle ha samme pensum i fa- gene som elevene i byens andre skoler. Elevtallet i hver klasse skulle ikke overstige 15. De skulle plasseres i en halvsirkel rundt læreren, og det skulle tales med høy, klar stemme, men man skulle ikke skrike. Det ble brukt høreslange (hørerør).

Skoleåret 1953/54 ble det opprettet en ren døveklasse på Tøyen skole, for barn som kom fra kommunens barnehage for døve i Pipervika. Klassen ble senere flyttet til Ila skole.

I 1974 ble hørselsklassene omorganisert til egen skole på Ila, med egen administrasjon og skolen fikk navnet: Skolen for hørselshemmede. I starten var det ikke mye teknisk utstyr  eller hjelpemidler for undervisning av elevene. Etter hvert som slikt utstyr ble tilgjengelig, kom også bygningens begrensnin- ger som «spesialskole» tydeligere fram. Det store, flotte huset på St. Hanshaugen hadde dårlig akustikk, og det var dårlige forutsetninger for å gjøre bruk av teleslyngeanlegg.

Plassering av hørselshemmede elever på Ila skole var ment  som en midlertidig ordning fram til kommunen fant bedre egnende lokaler. Flere ulike skoler og plasseringer ble vurdert. Etter flere runder i ulike politiske fora ble Oppsal skole lansert som et nytt sted for spesialskolen. Der var det en ledig tomt, og elevene med autisme som holdt til der skulle snart få sitt eget ressurssenter. Bygging av skole for de døve og hørsels- hemmede var blitt en hastesak, og 21. juni 1989 vedtok Oslo bystyret at bygging av skole for hørselshemmede settes i gang umiddelbart og som planlagt.

Et spennende og lærerikt samarbeid med Oppsal skole ble etablert på mange ulike plan for å forberede samboerskapet og utvikling av en tvillingskolemodell. Høsten 1991 flyttet skolen til Oppsal og fikk navnet Vetland skole.

Jubileumsmarkering

Skolens rektor Marit Helene Dalbye ledet jubileumsmarkeringen. Det ble vist et fint program, blant annet en historisk tea- terforestilling der «døveundervisningens grunnlegger», franske l’Eppe ble anerkjent for sin pionerinnsats. Han var opptatt av at barna skulle få undervisning på  tegnspråk.

Tidligere elever bidro med innslag. Odd-Inge Schröder fortal- te om sin tid som elev, mens Ole Mosand, mimret fra sin tid som lærer på skolen. Han husket en epoke der det ble disku- tert bruk av tegnspråk eller ikke tegnspråk i opplæringen. En annen tidligere elev Anne-Line L. Kirste viste sammen med sin dansepartner en vakker ballett, mens Daniela Roos gledet med nydelig tegnspråkpoesi.

Det var også ordnet med utstilling der man kunne se på gamle bilder, utstyr av gamle høreapparater, mikrofoner og annet. Konklusjon: En flott jubileumsmarkering for en skole som betyr mye for mange.

kronikk

Av jurist Toril Thorstensen

100 år med undervisning for døve og hørselshemmede i Oslo. Vetland skole hadde en 100 årsfest 27. oktober. De markerte 100 år med undervisning for døve og hørselshemmede i Oslo. I 1916 fikk døve og hørselshemmede barn i Oslo tilbud om spesialundervisning.

Toril Thorstensen forteller i sin kronikk om dette tilbud som gjennom årene har krympet og krympet. En kronikk om når integrering og inkludering blir overgrep.

InteGRRRRRRRering

Jurist Toril Thorstensen, hørselshemmet.

Det mimres og jubileres for tiden. Det er 50 år siden jeg som 7-årig betydelig hørselshemmet jente flyttet fra Stavanger til Oslo for å begynne i spesialklasse ved Ila skole. Hørselsklasse het det. Like spent som alle hørende barn. Det var bare det at tale, lyder og larm var svakere og annerledes. Som vi gledet oss. Mormor hadde sydd pose til høreapparatet. Det hang i sele rundt halsen og ledningene gikk til hver sin propp i ørene. Så glade vi var. Endelig skole. Vi var ikke mange med hørselsskade i skolegården på Ila denne augustdagen i 1966. Og der satt vi i klasseværelset i første etasje i fløyen øst for skolegården. 7 elever, Tom, Truls, Jan-Øivind, Lisa, Astrid, Bente og meg. Vi kom fra Lofoten, Stavanger og Oslo. Så få var vi at syvåringer, åtteåringer og niåringer gikk i samme klasse. Vi syntes det var så stort. Ikke flaut med spesialskole. Prinser og prinsesser går jo på spesialskole. Vi satt som lys og fulgte med. Hver time, hver dag, alltid. Alle visste at det minste bråk i klassen ville gjøre det umulig for de andre. Jeg elsket spesialklassen. Eliteskole, tenkte jeg. I dag skal "alle" hørselshemmede integreres i normalskolen.

Undres, er de så ulik meg? For meg ville undervisning integrert i en normalskole vært som å prøve undervisning på perrongen i en travel spansk jernbanestasjon i rushtiden. Det går jo ikke.

Jeg vet det, for vi flyttet hjem til Stavanger i 8 klasse, midt i skoleåret. Jeg ble "kastet" rett inn i "perrongen". Lærer Hovdas kristendomsundervisning uten mikrofon fra kateteret ble et sant mareritt. Ikke ett ord oppfattet jeg. Jo, kanskje "amen". Det er ikke greit når du er 14 år med ledninger og to store høretelefoner og 25 ukjente elever i klasserommet. Hvorfor skal de 23 andre barna høre og se oss to hørselshemmede feile med et svar vi ikke oppfatter spørsmålet til? Hva har det med integrering å gjøre? Integrering ble et overgrep for meg. Jeg ville aldri "overlevd" integrert klasse fra første trinn. En liten prøve på integrering fikk jeg tidligere. En uke i 4 klasse i den "riktige" fløyen på Ila skole ble en traumatisk opplevelse. Hjelp, tenkte jeg. Jeg vil tilbake i spesialklassen, i hørselsklassen, i "himmelen" til min eliteskole.

Jeg kunne aldri integreres til å høre bedre enn jeg gjorde.

Men jeg svarte JAAA når jeg ble spurt om noe, selv om jeg ikke hørte hva. For det ble belønning da. Jeg fikk glade omgivelser. Jeg trodde det skulle være slik. Alt og alle skal integreres, og barn sier det foreldre vil høre. JAAA!!! Kjære hørende foreldre, dere er jo hørende. Spør meg som ikke har hørsel. Det er vondt å tenke på hvor mye undervisning jeg gikk glipp av, og som jeg bare gjorde som jeg hørte. Jeg ville jo ikke være dum, heller. Hjemme prøvde jeg å ta tilbake krefter. Så sliten, så sliten. Hvorfor snakke ned spesialskolen i dag? Det var redningen for meg. Hvorfor snakke ned selve redningen? Det er jo en eliteskole. Å begynne i normalskolen er mitt sorte hull. Apparatet i spesialskolen som stod bak meg fantes jo ikke lenger. Jeg fikk et fryktelig vanskelig liv i tenårene, 14, 15, 16 og 17-årsalderen. Jeg var ikke lenger på eliteskolen min.

Min juridisk embetseksamen ble et vanvittig slit. Men jeg skulle gjennom det. Og klarte det. Men i dag kan jeg gråte over alle velmenende hindringer integreringen skulle legge for meg. Og det mens alle hørende rundt meg smilte og var så fornøyd med integreringen av meg, kjente jeg slit og smerte og enorm lengsel mot spesialskolens ro og tydelige læring. For et savn. Tenk hva jeg kunne vært spart for. I dag har noen av oss funnet tilbake, vi som begynte i 1 klasse i hørselsklassen på Ila skole. Vi kaller oss Den Høre Kjerne, Tom, Truls, Jan-Øivind, Astrid, Lisa, Kari og meg. Som vi elsket spesialklassen. Lenge leve spesialskolen.

Hadde jeg fått et hørselshemmet barn skulle det gått på spesialskole til og med Briskeby gymnas. Men ville barnet selv over på "på den støyende perrongen", så ok, men mine sterke anbefalinger ville være læring framfor inkludering og integrering. Det er skremmende å vite at 40% av spesialundervisningen i dag blir gitt av ufaglærte i normalskolen. Hvordan har barn med innoperert ci det i dag? De som ikke har grunnlag fra spesialskolen? Det er 2500 barn med ci som er integrert i normalskolen i dag. De som bare sier JAAA, for da stråler foreldre og lærere. Er de så annerledes meg? De er og blir hørselshemmet, selv med ci. Jeg er meget bekymret for dem. Integrering kan føre til diskriminering og overgrep, og få store følger senere i livet. I dag er vi 50-60 åringer, med eller uten ci, og enda fikser vi ikke kontorfelleskap, kantinen, friminuttene, sommerfestene, julebordet, seminarene, bråkede kafé eller støyende perronger. Vi er knalldyktige skuespillere og later som om vi hører. Men som vi elsker små selskap, og samlingene som i Den Høre Kjerne. Vi forstår hva som skal til. Det ble folk av oss, mange i gode jobber, selv om vi ikke elsket firmafestene.

Den som sier at spesialskolen er "et gufs fra fortiden" mener jeg er en tufs om fortiden. Hallo!!! Vi er blitt frisører, it-konsulenter, sivilingeniører, revisorer, saksbehandlere, overleger og jurister. Alt hva Norge trenger. Journalister elsker følgende tittel: "Hun hørte fuglesangfor første gang i livet." Ingen får jobb fordi de hører fuglesang. Vi vil høre hva folk sier. Det blir det jobb av. Så kan vi kose oss med fuglesang når vi er pensjonister, og når alt er stille rundt oss. Hvis du vil meg noe, så ikke ring. For jeg har ikke hørsel til den lille telefon. Takk til Ila skoles hørselsklasse, og en varm takk til spesiallærer Ingrid Juell. Så glad jeg har vært for det du gjorde.