Inspirasjonsseminar om fremtidens boliger for eldre

NDFs interessepolitisk medarbeider Elisabeth F. Holte var på inspirasjonsseminar om fremtidens boliger for eldre som ble arrangert av helse og omsorgsdepartementet igår. Hun snakket da om døve eldre. Flere viktige politikere og andre beslutningstakere var tilstede.

VIDEO: Se videoen fra arrangementet, spol fram til 301:16. Der ser dere tolken ved siden av Elisabeth.

Tekst fra foredraget, av Elisabeth F. Holte:

Hei, jeg heter Elisabeth F. Holte og jobber interessepolitisk i Norges Døveforbund. Jeg stepper inn for Petter Noddeland. Jeg ønsker å fortelle en sann historie om Madela fra Lindås kommune i Hordaland, 3 mil nord for Bergen. Hun er enke da mannen døde for en del år siden. Hun er svært sosial og har mange venner, men alle bor i Bergen. Hodet hennes er klart, men bevegelsesevnen hennes svekkes og hun ble sengeliggende. Dette var grunnen til hun ble plassert på sykehjem i 2016, ikke på grunn av hennes mentale helse, men på grunn av bevegelseshemningen.

Egentlig er hun bare en av tusener eldre i Norge idag, men hun har en ting som få andre er - hun er døv. Og hennes språk er norsk tegnspråk, hennes førstespråk- hennes morsmål. Men det er ingen på sykehjemmet som kan kommunisere med henne. hun forstår det til en viss grad. De ansatte synes det er greit å skrive på lapper, men det er ikke ekte kommunikasjon. Og hun får heller ikke delta på småpratinga og andre ting som er viktig. Det sosiale som skjer på sykehjemmet. Hun opplever en hverdag uten sosial påfyll – uten noen form for medmenneskelig samtale slik som alle andre ønsker seg.

Hennes mentale helse svekkes raskt på sykehjemmet. Hun satt i stua og stirret ut i intet. De andre beboere snakker sammen og har det hyggelig. I ny og ne får hun besøk fra den lokale døveforeningen i Bergen og familien og venner. men det er noe annet når ingen kan snakke med henne på daglig basis. Når hun fikk besøk av familie og venner så kunne hun kommunisere på hennes språk – tegnspråk. Og da snakka hun som en foss, som tydelig viser at hun var sulten på å prate. Det er viktig at hun får den tryggheten hun har behov for. En kan si at vi kan sende sykepleiere på tegnspråkkurs for å lære litt tegnspråk – lære litt tegn til tale. Men dessverre så viser erfaringen at det er ikke nok. Siden hennes bevegelsesevne er svekket så snakker hun da utydelig tegnspråk – og det er naturlig. Noe som ikke er problem for førstespråklige - tegnspråklige ansatte. Når du da har en hørende vanlig sykepleier som ikke har gått på noen kveldskurs, kanskje har lært seg litt tegn tiltale, tegner litt tegnspråk. Så er det vanskelig å forstå. Så er det det å bestille tegnspråktolk da. Det er heller ikke nok til å dekke behovet.

Kanskje det bare er 10 minutter hver dag som hun snakker. Og da blir det kostbart å bestille tolk som blir værende med henne hele tiden for at hun skal kunne ha litt småprat. Hennes løsning er å flytte til tegnspråklig sykehjem og det er også samfunnsøkonomisk lønnsomt om hun gjør det. Heldigvis så ble det gjort.

I Bergen kommune finnes det Signo Konows Senter, sykehjemmet ligger vegg i vegg med byens lokale døveforening og kirken for døve – altså i et rikt tegnspråklig miljø. Dette senteret har blant annet plass til døve som trenger pleie i kortere eller lengre tid, og det er Bergen kommune som finansierer driften. Takket være herlig innsats fra Madelas familie og Bergen Døvesenter så fikk hun etterhvert lov til å flytte dit, men hun døde dessverre for noen uker siden – men da i et tegnspråklig miljø som er veldig viktig.

Hennes historie er dessverre ikke unik. Vi i Norges Døveforbund har ikke et konkret tall, men vi anslår at det er 200 eldre døve rundt omkring i landets sykehjem. De fleste er den eneste døve på sykehjemmet. Vi har hørt historie om døve som er helt mentalt friske, men som ble plassert på sykehjem pga. bevegelsesevne. Ettersom ingen kan kommunisere med dem så blir de raskt dårligere mentalt og etterhvert nesten helt borte. Så flyttes de til tegnspråklig sykehjem, med tegnspråklige ansatte og etter kort tid blir de sterkere mentalt. Og de snakker på sitt eget språk.

Nå som eldrebølgen kommer så må vi regne med at det blir flere og flere. Vi har ikke et godt system på plass. Vi har noen tegnspråklige sykehjem, noen få, men trenger flere og trenger ikke at det er noen begrensing med plass. I Madelas tilfelle så var problemet at Lindås kommune som hun bodde i ikke ønsket å kjøpe sykehjemsplass i Bergen kommune. Det er dessverre svært vanlig at døve i mindre kommune opplever dette ennå.

Men første skritt for å ta vare på folk som Madela er en lovendring som gjør at kommuner ikke kan nekte å betale plass i en annen kommune.

Vi trenger tverrkommunalt samarbeid som gjør at folk som Madela får plass i Signo Konows Senter med en gang man har behov for det.

Da vil jeg bare si tusen hjertelig takk for meg.