Sykehjem for eldre

29. august 2019 hadde Bergen Døvesenter en valgdebatt med politikere, der blant annet ble tatt opp om døves rett til plass på tegnspråklig sykehjem. FNB, Arbeiderpartiet, Venstre, Rødt, Høyre og SV er enige at det må gjøres forbedringer med tanken på tilrettelegging for eldre døve og hørselshemmede på sykehjem. Slik det er i dag har en del eldre døve ikke tilgang til tegnspråk på sykehjemmet, og får stort sett bare beskjed på papir om når de skal få mat eller medisiner. Er det virkelig et godt liv for eldre? Absolutt ikke. Døve og hørselshemmede ønsker å bestemme selv om hvilke sykehjem de skal bo på, helst der hvor det er flere døve og hørselshemmede, og ansatte som behersker tegnspråk. 

Anne Brit Reigstad fra Senterpartiet som deltok i debatten, sa da debatten var over, at hun ønsket å komme og prate med Bergen Døvesenter om sykehjem. Det ble det ordnet og møtet fant sted i Bergen Døvesenter allerede 6. september, der de diskuterte med stortingsrepresentant Kjersti Toppe om "Døves rett til plass på tegnspråklig sykehjem". Norges Døveforbund ønsker å takke Bergen Døvesenter for at de har tatt opp saken, og fått oppmerksomhet fra politikere. 

Partiene i valgdebatten

(Klikk på klokkeslett i teksten for å få opp video fra selve spørretimen på Stortinget med Kjersti Toppe. Videoen er ikke tekstet, men er oversatt til tekst. Les teksten nedenfor, eller last ned Word-dokument. Scroll helt ned for å finne Word dokumentet.)

Kjersti Toppe (Sp) [14:19:52]: «Det bur ca. 5 000 døve teiknspråkbrukarar i Noreg. I Oslo, Trondheim og Bergen er det eigne sjukeheimstilbod for døve. For døve som bur i andre kommunar, finst det ikkje slike tilbod der teiknspråk er daglegspråket. Dersom ein søker plass ved eit av desse tre sjukeheimstilboda, kan ein bli nekta plass fordi dei prioriterer pasientar i eigen kommune.

Kva vil regjeringa gjere for å sikre alle døve sjukeheimspasientar rett til å velje plass på ein sjukeheim i eit teiknspråkleg miljø?»

Statsråd Terje Søviknes [14:20:30]: Jeg har stor forståelse for at alle ønsker å være del av et fellesskap, og at man ønsker å leve et liv sammen med andre som deler samme kommunikasjonsform som en selv. For mange handler det om det viktigste i omsorgstjenestene våre, nemlig trygghet og livskvalitet. Jeg mener derfor det er viktig at kommunene lytter til dem som har behovet, når de utformer tjenestetilbudene sine. Det er de også forpliktet til etter pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser om medvirkning.

Helse- og omsorgstjenesteloven slår fast at kommunene skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Brukeren skal motta forsvarlige tjenester som er utformet etter en konkret individuell vurdering av den enkeltes behov. Det er altså kommunen man oppholder seg i, eller den kommunen man søker tjenester fra, som etter en individuell vurdering av pasient/bruker avgjør hva slags tjenestetilbud som skal gis i det konkrete tilfellet.

Personer med sansetap stiller særlige krav til personalet ved at de ofte har en annen kommunikasjonsform enn helsepersonellet til vanlig bruker selv. Evnen til kommunikasjon med pasienter og brukere er en vesentlig del av forsvarlighetskravet. Kommunen må være bevisst på disse utfordringene og sørge for at de har personell med nødvendig opplæring og kompetanse tilgjengelig.

Kommunen kan velge å bygge opp denne kompetansen selv eller kjøpe tjenester av en annen kommune eller en privat aktør. Kommunen har også anledning til å søke om midler til kompetanseheving av egne ansatte gjennom det kommunale kompetanse- og innovasjonstilskuddet som er forvaltet av fylkesmannsembetene. Bare i perioden 2016–2018, altså tre år, har vel 80 000 ansatte i omsorgstjenestene fullført grunn-, videre- eller etterutdanning med tilskudd fra denne ordningen, som er en del av regjeringens Kompetanseløft 2020.

Jeg mener det må være et mål at vi har kommunale helse- og omsorgstjenester som, så langt det lar seg gjøre, legger til rette for at vi kan bosette oss hvor vi vil i Norge, og at vi alle blir møtt med gode tjenester der vi velger å bosette oss. Det er en verdi i seg selv at vi alle kan bo og leve sammen uavhengig av hvilken funksjonsevne vi har. Målet må være et samfunn der alle kan delta gjennom hele livet – fra vugge til grav.

Kjersti Toppe (Sp) [14:23:05]: Dette gjeld ei veldig lita gruppe, og det kan gå mange år mellom kvar gong ein sjukeheim i ein kommune får sjukeheimsbebuarar som er teiknspråklege. Eg meiner det er nødvendig at ein tenkjer litt annleis enn den generelle formuleringa om at alle har krav på ei individuell vurdering, og at kommunen har eit forsvarlegkrav til å innretta tenestetilbodet etter behovet til kvar og ein. Det som er problemet, er at sjølv om ein kommune innser at det er vanskeleg for dei å få dette tilbodet til å fungera og ønskjer å kjøpa tilbodet i f.eks. Bergen, kan Bergen nekta fordi dei berre har ansvaret for sine innbyggjarar. Det er etterlyst ei forskrift for å sikra at alle skal kunna velja plass på sjukeheim i eit teiknspråkleg miljø, om ein har behov for det.

Statsråd Terje Søviknes [14:24:13]: Da er vi inne på et av de premissene som ligger til grunn for representanten Toppes spørsmål, og må inn på litt mer generelle føringer som er gitt, som ikke bare angår døve eller andre med særskilte behov i en omsorgssituasjon. Det er slik at basert på det såkalte flytterundskrivet, som ble gitt ut i 1999, har man en mulighet til å søke om omsorgstjenester i hvilken som helst annen kommune i landet, uten at den kommunen kan si at man bare vil prioritere sine egne innbyggere. Det er en rettighet som ofte er underkommunisert, og som heller ikke alltid blir forstått av kommunene. På den bakgrunn har jeg tatt opp igjen dette rundskrivet og kommer nå til å friske det opp og sende det ut til alle kommuner på nytt. Det er nettopp for å understreke at det er en egenverdi i den valgfrihet at man faktisk kan være bosatt i én kommune, men søke om omsorgstjenester og ha krav på å få vurdert sitt omsorgsbehov i en annen kommune.

Kjersti Toppe (Sp) [14:25:15]: Takk for svaret. Eg har faktisk ikkje høyrt om dette flytterundskrivet. Det er veldig positivt om det kan bidra til ei løysing for denne gruppa og andre grupper som på ein måte er minoritetar og har særskilde behov.

Slik eg forstår den kommunale kvardagen, er det ofte snakk om finansiering. Kan statsråden seia meir om korleis flytterundskrivet regulerer betalingsordningane? For eg oppfattar jo at ein av grunnane til at ein avviser, er at ein har behov for dei sjukeheimsplassane sjølv. Kva trumfar kva i ei slik sak, om det f.eks. er mangel på sjukeheimsplassar? Kan statsråden i det heile beskriva litt meir kva dette rundskrivet inneheld?

Statsråd Terje Søviknes [14:26:16]: Som mangeårig kommunepolitiker har jeg også hatt opplevelsen av at man prioriterer dem som har folkeregistrert adresse i egen kommune. Men dette rundskrivet – rundskriv I-43/99 – understreker at man kan ikke på bakgrunn av det avvise å behandle en persons søknad om omsorgstjenester i en kommune, selv om vedkommende som søker, ikke opprinnelig er bosatt der. Dette handler om at man også skal ha mulighet til å flytte som omsorgsmottaker, og i dette tilfellet f.eks. som sykehjemsbeboer.

Dette skal nå klargjøres med rundskrivet på nytt. Vi kommer til å gå gjennom det og se om det er behov for ytterligere oppdateringer. I tillegg vil jeg legge til at Leve hele livet-reformen, som nå skal behandles i hver enkelt kommune, også gir en anledning for kommunepolitikerne til å gå gjennom og diskutere hvordan man i hver enkelt kommune skal planlegge for en best mulig tilrettelagt tjeneste, også for de innbyggerne som har særskilte behov i omsorgstjenestene.

Møte med senterpartiet