Frank Rossaviks kommentar "Hvordan kan barn forholde seg til to døve foreldre som ikke vil bruke tegnspråk?" i Aftenposten 4. februar har skapt reaksjoner i tegnspråkmiljøet. Rossavik omtalte boka "Fremmede jeg kjenner" av Claudia Durastanti, som forteller om sin døve mors oppvekst i søritaliensk landsby og om sin egen oppvekst med døve foreldre som ikke snakket tegnspråk med sine barn. Rossavik beskrev egne personlige erfaringer som hørselshemmet som en suksessoppskrift, selv om forskningen viser at tegnspråk gjør livet enklere for hørselshemmede. Rossavik antydet videre at døvekulturen i prinsippet er utrydningstruet. Tegnspråkbarns utvalg har skrevet et tilsvar til Frank, og svaret kan dere lese her:
Døvekulturen lever
Kommentaren til Frank Rossavik i Aftenposten 4. februar kan ikkje bli ståande som ei sanning. Claudia Durastanti si bok komer heilt i bakgrunnen av Rossavik sine meiningar om døve. Han skildrar si personlege erfaring som ein suksessoppskrift, men tvert imot viser forsking på høyrslehemma at teiknspråk gjer vegen lettare. Dessutan er norsk teiknspråk no jamstilt med norsk i språklova og har fått forhøgd status.
Rossavik hevdar at døvekulturen er utryddingstrua på grunn av betre høyrselsteknologi. Han vil få eit forklaringsproblem om han komer til teiknspråkarenaene.
Dei fleste døve barn får i dag operert inn cochlea implantat (CI) som gjer at dei høyrer betre, men barna er døve når dei tek av CI og høyrselshemma når dei har det på. I mange samanhengar vil ikkje CI fungere godt. Det er vanskeleg å høyre tale i større grupper, på avstand eller i støy. Dette blir kalla å vere sosialt døv. Teiknspråk fjernar disse barrierane.
Mange foreldre vil at barna skal lære både norsk og norsk teiknspråk. Sjølv små barn vekslar mellom språka heilt uproblematisk, som andre fleirspråklege barn.
Diverre skjer det no ei systematisk nedbygging av teiknspråkarenaene for døve og høyrselshemma barn. Staten har kutta kraftig i opplæringstilbodet og i sosiale teiknspråklege fellesskap, og mange foreldre må kjempe for språkrettar til barna sine. Fortset dette, kan Rossavik sit scenario om ein utryddingstruga døvekultur bli ein realitet. Ikkje på grunn av CI, men på grunn av ei systematisk dårleg opplæring av språket.
Vi finn det merkeleg at nedbygginga skjer samtidig som språklova forpliktar staten til å verne om norsk teiknspråk. Hadde Durastanti vakse opp i eit samfunn utan språkskam, ville hennar opprivande historie vore annleis.
Norsk teiknspråk lever altså no i beste velgåande, og vi oppmodar Rossavik til å vitje Døves Kulturdagar 2022 i Stavanger. Han vil bli godt mottatt av ein levande kultur.
Berit Roppen, Annbjørg Horgar, Brita Fladvad Nielsen, på vegne av Tegnspråkbarns utvalg under Norges Døveforbund
Innlegget har blitt publisert på Aftenposten, dessverre kom det under "Kortinnlegg side 29" slik at det ikke er mulig å legge til direktelenke til motsvaret. Klikk her, og scroll ned til du ser innlegget, "Døvekulturen lever".
Kjenner du ikke til saken?
Diskusjonen om innlegget til Frank Rossavik ble publisert i gruppen, Stopp Audisme og du kan lese hele tråden her, samt få innblikk av hva som står i artikkelen til Frank Rossavik.
Artikkelen til Frank Rossavik ligger bak et betalingsmur på Aftenposten, klikk her for å lese artikkelen.
