Statped: Kunnskapsdepartementet mangler kunnskap
Staten legger stadig mer ansvar over på kommunene. Det gjelder også for døve og hørselshemmedes rettigheter. Problemet er at slike rettigheter ikke kan ivaretas på kommunenivå alene. Norges Døveforbund er klar på at når staten skyver ansvaret nedover i systemet, uten å sikre likeverdige løsninger, svekkes rettigheter som i realiteten er beskyttet av både opplæringslov og menneskerettighetslov.
TEKST: Jannicke B. Kvitvær, redaktør / Norges Døveforbund
Norges Døveforbund mener at nedleggelsen av Statped i Stavanger er en kortsiktig og uansvarlig løsning. Dette er ikke bare et spørsmål om organisering eller økonomi. Det er et spørsmål om statens ansvar og om barn og unges rett til språk og utdanning.
Når det gjelder opplæring av døve og hørselshemmede barn og unge, og når det gjelder retten til tegnspråkopplæring for foreldre, søsken og besteforeldre til døve og hørselshemmede, er det mange faktorer Kunnskapsdepartementet tydelig mangler kunnskap om, eller velger å overse.
Dette kom klart til syne i Stavanger Aftenblad den 15. april, da Kunnskapsdepartementet uttalte at de ikke kan si noe om barnehage- og skoletilbudet til døve barn i Stavanger kommune, fordi dette er kommunens ansvar.
Norges Døveforbund vil her peke på at dette er et eksempel på når staten legger ansvaret på kommunene, men samtidig erklærer seg uvitende om hvordan tilbudene faktisk ser ut, fraskriver den seg også ansvaret for konsekvensene.
Kommunal valgfrihet eller menneskerettigheter?
Stavanger kommune har en av Norges fire største tegnspråklige barnehage- og skoletilbud: Auglend barnehage og skole. Skolen har vært i drift siden 1963, og har gjennom flere generasjoner gitt døve og hørselshemmede barn et tegnspråklig læringsmiljø bygget på kompetanse og kontinuitet.
Auglend har også samarbeidet med andre kommuner i Rogaland. Kommuner som velger å ta ansvar, kjøper plass og gir døve og hørselshemmede elever adgang til et fullverdig tegnspråklig opplæringstilbud, i tråd med opplæringsloven § 3–4 om opplæring i og på tegnspråk.
Mens andre kommuner sier nei, her er et resultat av et uakseptabelt system der barns rett til språk og utdanning avhenger av kommuneøkonomi og lokal vilje. Dette er ikke et særtilfelle i Stavanger, men et gjennomgående problem i kommune‑Norge, også innen andre velferdsområder som eldreomsorg. Når økonomiske hensyn trumfer menneskerettigheter, er det ikke kommunen alene som svikter. Da er det staten som har lagt til rette for sviket.
Nedleggelse av Statped i Stavanger
Kunnskapsdepartementet har besluttet at Statped‑avdelingen i Stavanger, som dekker Sørvest‑Norge, skal nedlegges. Foreldre og andre pårørende som benytter seg av tilbudet for tegnspråkopplæring henvises i stedet til Statped i Bergen.
Dette er verken en optimal eller en langsiktig løsning. For døve og hørselshemmede barn, familier og fagmiljø betyr dette økt reisevei, mindre tilgjengelig oppfølging og svekket regional kompetanse. Det undergraver muligheten for tidlig innsats, helhetlig samarbeid og langsiktig fagutvikling, nettopp de faktorene som er avgjørende for at døve og hørselshemmede barn skal få et språklig og pedagogisk forsvarlig tilbud.
I Stortingsmelding 6 (2019 –2020) Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO ble det varslet at hele Statped‑systemet skulle legges om, noe som kan bety at neste nedleggelse av en Statpedavdeling, kanskje blir det i Bergen, vil komme om noen år. Norges Døveforbund har vært kjent med dette, og har i lang tid arbeidet for en modell der Statped videreføres gjennom regionale tilbud over hele landet ved å bygge opp de kommunale tilbudene som allerede finnes i de fire største byene i Norge.
Dessverre har Kunnskapsdepartementet valgt å gå sitt eget løp. Beslutningene som nå fattes, er gjort uten reell dialog med Norges Døveforbund, og uten å lytte til regionale fagmiljøer som Norges Døveforbund Stavanger. Når interesseorganisasjoner, brukere og fagmiljøer holdes utenfor prosessen, mister beslutningene legitimitet.
Tegnspråk er ikke et «tilbud» som kommuner kan velge bort. Det er et språk – og det er en rettighet. Staten kan ikke skyve ansvaret nedover og samtidig hevde at den står uten oversikt over konsekvensene. CRPD ble inkorporert i Norsk Menneskerettighetslov desesember 2025, i tillegg har vi Språkloven som sier at Staten har et ansvar. Med disse to sterke lovene, så skjer likevel dette. Hva må nå gjøres, når disse ikke følges?
Norges Døveforbund forventer at Kunnskapsdepartementet:
- Tar sitt statlige ansvar på alvor
- Sikrer likeverdige, regionale tilbud over hele landet
- Anerkjenner tegnspråk som en grunnleggende menneskerettighet, og fører en reell dialog med dem det gjelder
Når barn og unges rettigheter settes i spill, er det ikke rom for ansvarsfraskrivelse. Det krever kunnskap og politisk mot å jobbe for å sikre alles rettigheter.
