Ofte stilte spørsmål

Det varierer veldig, så svaret er vel nei – ikke alltid. Mange døve er gode til å lese på munnen og lese kroppsspråk. Men i mange sammenhenger er det en trygghet for begge parter at man er sikker på at kommunikasjonen er korrekt. Blant annet hos legen og på jobb, men også i uformelle møter.

Døve kan kjøre bil, ja. Utrykningskjøretøy har blinkende lys, og de fleste døve er flinkere til å benytte blikket og følger godt med i bilens speil. Mange leser også trafikkbildet godt og legger raskt merke til om andre kjøretøy viker til siden.

Noen hørende spiller også høy musikk i bilen. Om man ikke er vant med å bruke blikket og speilene aktivt, kan utrykningskjøretøyet være like bak før man oppdager det.

I utgangspunktet har ikke hørende barn med døve foreldre noen lovfestet rett, men enkelte skoler forsøker å legge til rette slik at barn av KODA kan få tegnspråkundervisning.

Ja! I Norge er tegnspråk et fullverdig språk på linje med norsk; med andre ord er det fullt mulig.

Svaret er nei. Forskning har vist at barn som lærer flere språk får større utbytte av det på sikt.  Som språk er tegnspråk og talespråk likeverdige, selv om de har forskjellig modalitet. Hvilket innebærer at tegnspråk er visuelt-gestuelt, mens talespråk er auditivt og vokalt språk. Barn som er hørende og som lærer begge språk tjener på det. Det er ikke til hindring for talespråkutviklingen. Babyer kan lage tegn på et tidlig stadium, noe som vil gi tidlig kommunikasjon og som igjen kan gi dem et forsprang når det gjelder den talespråklige utviklingen. I USA er “babytegn” utbredt. Hørende mennesker som ikke har noe forhold til tegnspråk, lærer babyene sine tegn, slik at fra 7-8 måneders alder kan de produsere tegnene for ferdig, spise, tørst, sove. Noe som gir babyene mulighet til å kommunisere fra tidlig alder. Dette fenomenet er i ferd med å bli mer populært i Norge.

Først og fremst er det viktig at eleven får de undervisningsforholdene, det utstyret og den undervisningen som eleven har krav på. Dette ansvaret ligger hos skoleledelsen og hos kommunen. Det skal ikke være opp til faglærer i de ulike timene. Men det kan være greit å vite hva man bør tenke på. Og det kan ofte være nødvendig at lærere vet om problematikken, slik at det ikke bare er eleven som må kjempe for sin rett.

Det er flere forhold å tenke på for å gjøre læringsforholdene gode. Stikkord er lys, støy, visuell støy, teknisk utstyr og tolk.

En elev som bruker tegnspråktolk må kunne se tolken, tavlen og læreren uten å bevege hodet for mye. Det må ikke være vindu eller annen sterk belysning bak dem.

Ikke snakk til tavlen. En hørselshemmet elev trenger å se ansiktet til den som snakker.

Tekniske hjelpemidler kan være til god hjelp, men det gir sjelden en optimal læringssituasjon. Ta hensyn.

En grundigere gjennomgang og flere tips kan du finne på: https://www.acm.no/paabolgelengde/

Tegnspråk er et språk på samme måte som norsk, fransk, vietnamesisk og andre språk. Det eksisterer ikke et felles internasjonal tegnspråk. Språk moderniseres og utvikles ved at mennesker møtes og har behov for å kommunisere med andre om sin verden og sin kultur. Kultur, tradisjoner og livserfaringer setter sitt preg på språk.

Hvorfor ikke begge deler? For noen er tegnspråk en helt sentral del av identiteten og kulturen. Andre har en fot i begge leirer, både i tegnspråkmiljøet og i det hørende miljøet. Det finnes mange situasjoner hvor man har god nytte av tegnspråk selv om man har CI. I svømmehallen, i støyende omgivelser, om man går tom for strøm og lignende.

Mye forskning viser også at tospråklighet er en positiv ting heller enn en utfordring.

Det tar flere år å bli skikkelig god i tegnspråk, men alle kan lære noen tegn og begynne med å bruke de 3–400 naturlige tegnene som alle kan.

De fleste døve kan snakke, og begrepet døvstum er misvisende. Begrepet forsvant ut av ordbøkene for mange år siden. Av og til opplever vi at f.eks. eldre kan bruke begrepet og folk blir i varierende grad støtt av å bli kalt døvstum. Men det heter døv, og bare døv.

Begrepet blir brukt i noen land fremdeles og det kan gjøre det utfordrende å bli kvitt begrepet når det blir oversatt til norsk.

Audisme er diskriminering av døve og at negative stereotypier og fordommer får dominere ens oppfatning av den døve personen. Det kan forstås som undertrykking basert på hørsel. Dessverre er det slik at mange har fordommer om døve. Man tenker kanskje at døve ikke kan gjøre det samme som hørende.

Fordommene kan være basert på at man har hørt en døv person snakke med stemmen sin. Det kan høres rart ut. Det er fordi den døve aldri har hørt sin egen stemme. Men det betyr ikke at den døve ikke kan tenke selv, foreta egne valg eller være aktiv i arbeidslivet. For oss er det helt feil at intelligens, livskvalitet og mestring kobles opp mot ”hvor flink man er til å snakke”.

Norsk tegnspråk ble i 2009 anerkjent som et fullverdig språk i Norge og i Språkloven fra 2021 anerkjennes norsk tegnspråk som det nasjonale tegnspråket. Offisielt heter det norsk tegnspråk, men de fleste bruker bare begrepet tegnspråk. Døvespråk og fingerspråk oppleves som lite dekkende begreper og er til dels nedsettende.

Antall døve i Norge er vanskelig å tallfeste, blant annet fordi ikke alle definerer seg som døve. Normalt er det vanlig å regne 0,1% av befolkningen i Norge som døve. Majoriteten har en liten hørselsrest, men det er forskjellig i hvilken grad de kan nyttiggjøre seg denne hørselen. Noen kan høre hva som blir sagt i visse omgivelser, f.eks. der det er stille og rolig, men for andre kan lyden de hører være vanskelig å definere.

NOU 2023:20 «Tegnspråk for livet» anslår i «…et nøkternt estimat at det er mellom 3000 til 3500 døve tegnspråklige (førstespråklige) i landet.»

Les hele NOUen her.

Årsaken til at det er så få døve som selv får døve barn er på grunn av arv; bare 5-10% av døve foreldre får barn som også er døve, fordi arvelighet er en sjelden årsak til døvhet.

Døve foreldre kan velge mellom utallige tekniske hjelpemidler som kan varsle om lyder i omgivelsene, som for eksempel noe som ligner på en såkalt “baby sitter”. Systemet fungerer slik at når barnet gråter er det en mottaker som fanger opp lyden og som sender signalet videre til en vibrerende klokke eller en mottaker de har rundt halsen eller under puten. «Baby sitter» varsler også dørklokke, telefon som ringer eller hvis brannalarmen går.

Døve foreldre kan ringe via en formidlingstjeneste (149) som formidler samtaler fra teksttelefon til vanlig telefon og omvendt. Andre måter er billedtelefon og ringe via tolketjenesten. Noen legekontor tillater henvendelser via e-post og SMS.

Helt klart – og døve foreldre kan velge hvilket språk de vil gjøre det på, enten på talespråk eller på tegnspråk. De fleste døve foreldre velger nok å fortelle eventyr til sine barn på tegnspråk, både fordi det er et visuelt språk som gjør innholdet i eventyret mer spennende å følge med på og fordi det gir barna en ny fortellerinnlevelse. Historiefortelling er en del av barnas språkutvikling. Barn som har døve foreldre, kan både se og høre eventyrfortellinger, noe som styrker deres språkutvikling generelt og begge språkene – norsk og tegnspråk.

Døve foreldre oppdager det nok stort sett gjennom syn og små vibrasjoner, men kanskje ikke alltid. Det avhenger på hvor høyt barna skriker og hvor mye de dunker i gulv og vegger. Men døve foreldre har ofte “øyne i nakken”.

Selvfølgelig, men som andre foreldre er døve like forskjellige. Mange foreldre synes for eksempel at matematikk er en utfordring og iblant vanskelig å hjelpe til med leksene. For døve foreldre kan det være en utfordring å “høre” barna i leseleksen. En løsning kan være at foreldre i samarbeid med skolen eller spørre andre hørende i nettverket sitt om hjelp.

Barna lever ikke i en stille verden. I deres hverdag er barna omgitt av forskjellige lyder og snakk overalt hvor de befinner seg. Enten det er snakk om å lytte på radio, se på TV, eller handler på butikken. Ingen familier lever fullstendig isolert. Faktisk er det slik at hvis disse barna vokser opp i et flerfoldig språkmiljø, altså at barna blir eksponert for tegnspråk og av den grunn utvikler en god begrepsforståelse, er det nok at barna får 5-10 timer med talespråklig stimulering per uke. I dag starter de fleste barn i barnehage fra de er 1 år gamle, hvilket betyr at det å snakke for et bar med døve foreldre, oppleves ikke som noe problem.

Ansatte hos Foreningen hørende barn av døve foreldre opplever å få dette spørsmålet fra folk som er nysgjerrige, samtidig er det vanskeligst å svare på da erfaring, opplevelser og familiesituasjon er forskjellig fra familie til familie. De fleste hørende barn av døve foreldre opplever det som uproblematisk da barna ikke kjenner til noe annet og er vant til det fra barnsben av. De som stiller det spørsmålet kan riktignok få et inntrykk av at det må være litt vanskelig. Iblant er alle irritert på foreldrene sine av forskjellige grunner, men det handler ikke om at foreldre er døve. Noen vil svare at i familien var døvhet ikke noe problem, men hvis det er noe å sette fingeren på, må det være hvordan storsamfunnet har sett på forholdet mellom døve foreldre og hørende barn. Når døve ikke anerkjennes som en språklig og kulturell minoritet i Norge, men opplever å bli sett ned på, påvirker det også barna som vokser opp som en del av minoriteten.

Det er det bare du som kan gjøre.

Det er mange som kan gi gode råd, men det er foreldre eller foresatte som må ta avgjørelsen. Dette er ikke et valg man tar lett på. Og det kan virke som en veldig stor oppgave. Norge har veldig gode opplæringsmuligheter og kommunen skal dekke både opphold og kursing ved behov. Å ikke velge tegnspråk kan få store konsekvenser for barnet ditt. Er du fremdeles usikker? Les mer om vårt likepersonsarbeid her!

Det finnes noen tilbud til både hørende og døve barn med døve foreldre. På Ål folkehøyskole- og kurssenter for døve arrangeres og tilbyr med jevne mellomrom foreldrekurs til de som har behov for opplæring eller trenger oppdatering knyttet til barneoppdragelse, familieliv, pågående debatter og lignende da døve har ikke like lett tilgang til informasjonsutveksling som hørende.

Dette gjør at Ål folkehøyskole og kurssenter for døve fungerer også som en arena hvor døve får en mulighet til å møte andre likesinnede som er i samme situasjon; noe som gjøre at døve foreldre får mulighet til å diskutere ulike temaer relatert til det å ha hørende barn og annet. Fordelen med Ål folkehøyskole- og kurssenter for døve er at barna får et tilbud i barnehagen eller skolehuset ved kurssenteret som følge av miljøet består av tegnspråkbrukere og møter andre likesinnede som også har døve foreldre.